…og litt om et utvalg tegninger av Bye.
Frithjof E. Bye skrev også en rekke noveller og fortellinger, og han malte og tegnet. Motivene fant han gjerne i nærmiljøet. Bye illustrerte også flere av sine egne noveller. Et kjent motiv er Kappløpet på Femsjøisen, der Bye visualiserer en av trilogiens mange dramatiske scener. Tegningen pryder forsiden på nyutgivelsen av Sør i landet – nord i sjøen, og er også valgt som foreningen Uddaspillets logo.
Omkring et halvt hundre alen utfor holmen la han liket ned på isen. Med det samme han la kroppen fra seg, åpnet munnen seg og gav et lydhørt pust mot han. Brått kastet han seg på knærne, la øret til brystkassen. 
Nei! Hjertet slo ikke! For all evighet hadde det stanset i denne kroppen (…) Utfra den blåskuggede bukten under Nestanglandet rant en flokk grå klatter utover isen. Flokken fulgte i blodsporene etter han. Djurene rant fort nærmere. Vargdjevlene hadde fine neser. I måneljuset så kjempen hvordan skrottene drev mot holmen med snutene lågt etter snøflaten. Han lo. Der kom bestene, ja! Åtte, ni stykker! Nå nådde de liket (…) Kjempen tok det med ro. Det hastet ikke med å legge an flintlåsen på dem. De måtte gjøre sitt først… (Fra Sør i landet – nord i sjøen)
Forsiden på nyutgivelsen av Sør i landet – nord i sjøen, viser Byes tegning, Kappløpet på Femsjøisen. Denne dramatiske ferden er utførlig beskrevet i romanen. Vi kan skimte både Alv Udda, Kirsten Gustsdotter, storbonden Thorfind Edmondssøn og Ragnhild Thorfindsdotter – og kanskje også føle litt på dramatikken:
«Hæll veg der framme, sier jæ! ropte han nå sterkere og myndigere i målet. Det var som bonden ikke ville høre. Kirsten hørte på klangen i stemmen at husbonden ble harm. Og i fakkelskjæret så hun hans ansikt hardt og fast. Kjempen ropte igjen til hingsten sin. Så jóg Gullfaks opp på siden av førersleden med halve skrotten. Fakkelbrannen i bondens neve fraste og svidde den lange mánen. Gullfaks kjente heten brenne seg over hodet og halsen. Den slakket øyeblikkelig av, fulgte igjen tett bak mannes rygg. Alv Udda svor. De iskalde øynene hans ble farlige. Munnen bet fast i hop. Her var et skammelig brudd på skikk og sed, ja! Her var gjort en forvorpen og ussel handling, ja! Kjempen hardnet enda mer bortved kjakene. Storbonden burde vite hva han gjorde seg skuld i, hva det betydde. Kom han fra det uten mén og molest, ble det i alle fall den siste kappkjøringen han var med på her nord i sjøen.» (Fra Sør i landet – nord i sjøen)
Forsiden på nyutgivelsen av Fredløs ferd, viser Byes tegning Skogsfugl i vinterlandskap. Bye beskriver skogsfuglene omkring Femsjøen i flere fortellinger. Fuglene var kjærkommen matauk, og var man heldig kunne jaktutbyttet bli stort:
«Som svarte klatter hang beitende tiurfugl i toppene innover hele Lilleøya. Lange, smekre fuglehalser tøyde seg og åt. Kornet snø drysset fra barkronene. Og solen skinte i lubne fargevekslende fuglebringer. Somme fugler satt på drygt skuddhold. Somme nærmere. Peter i Vastua var skjelv av spenning. Munnen gapte i skjegget. Han torde nesten ikke trekke pusten. Du slette tid for mat! (…) Igjen sang det gjennom luften. En strek, hurtig og usynlig, fór ut av flitsbogen og tok fugleskrotten med et lite smekk. Den store svarte fuglen stupte hodekuls ned i snøen. Det blasket litt i et par vinger, så roet det seg igjen (…) Og igjen sprang Peter i Vastua – og igjen som det skulle gjelde livet. Han sprang så øynene rant fulle av vann. Han strøk over ende i en snøskavl så det såkk i ham. Den ene skibrettsbindingen røk. Så kuttet han etter med en filleladd på ett ben og et skibrett på det andre. Mat! Mat! Bare nå ikke all den gilde maten flakset ifra han?» (Fra Sør i landet – nord i sjøen)
Forsiden på nyutgivelsen av Ættens makt, viser kulltegningen Udda-stua på Lilleøya (1938). Tømmerstua sto på Lilleøya, og ble revet på 1950-tallet da bygningen var så forfallen at den ikke var til å redde. Bye har skrevet romanfiguren Alv Udda inn i trilogien med denne stua som bosted – herav navnet Udda-stua. Bye har tegnet stua flere ganger, og det finnes derfor flere utgaver, bl.a. ett som er datert 1929. Stua beskrives i romanen som en solid og god bolig, tømret i grov furu – men som i Kirsten Gustsdotters øyne lå midt ute i villmarka, altfor langt fra saugarbeiderstaden, med nifse rovdyr luskende langs veggene:
«Det tasset utenfor veggen, vársomme steg av labber i snø. Tydelig! Nå kraste det utenfor kammersvinduet. Nå gikk det kring stuenova. Å – Herre Zebaoth – nå romsterte det inne i selve gangskottet. Het og oppskaket lyttet hun. Dunket det ikke i selve kammerset også – kvelle dunk i veggen? Nei – det var ikke i veggen, men i hennes bryst det dunket. Skrømt? Med skjelv hånd strøk hun seg over øynene. Klesplaggene bortpå veggen ved døren – hang de egentlig på sine kroker? Var de ikke skikkelser som strakte seg opp etter veggen – lodne og grå? (…) Brått rev hun det rosete lappeteppet av seg, satte de nakne føttene på golvet. Kulden kjente hun ikke. I side serken gikk hun barføtt ut i kokrommet etter ljus. Hun måtte ha ljus. Natten var ikke til å sove i. Ikke for henne. (…) Og så var hun likevel havnet her nord i sjøen med Alv Udda av den farlige Uddaætten, en kjempe fra skogene. (…) Hun måtte forbli her oppe nord i sjøen – i isen, kulden, snøen. Måtte forbli her oppe blant djevelskap og trolske låter. Ensom med sin lengsel og sin kjærlighet til en annen mann måtte hun leve sitt liv fengslet på en øy.» (Fra Sør i landet – nord i sjøen)